Godboka.com

Armand Tegnseth besøker tante Ramona

Jeg har det ikke bra. I bakrus etter altfor mange ølbokser på en kveld, og fortsatt deppa over siste refusjon. Jeg merker nedtstemtheten og fylleangsten blande seg til jeg ikke lenger vet hva som er hva, bare at jeg ikke har det bra. Det er en ensom ølboks tilbake i kjøleskapet, og jeg innser at jeg blir nødt til å reparere med den for å ha minste håp om å komme meg noenlunde gjennom denne dagen. Kjenner meg ussel og forsoffen som en gammel alkis der jeg sitter og drikker frokosten min, men jeg vet at det vil gjøre meg godt. Jeg har det, om ikke bra, så i alle fall noe bedre enn da jeg våknet da jeg kvepper i av mobilen som ringer nede i lomma på morgenkåpa. Faen, det er mamma!

«Armand?»

«Ja, hei mamma.»

«Hvordan går det? Er noe i veien?»

«Nei, det er ingenting i veien. Hvorfor skulle det være det?»

«Nei, jeg syntes bare at jeg hørte noe i stemmen din.»

«Nei da, mamma, her er det ingenting i veien. Og dere da, går det bra med dere?»

«Ja da, pappa og jeg har det bare bra vi. Men Ramona har visst ikke det. Jeg ringte sykehjemmet nettopp. Du må dra og se til henne for meg, Armand, du lovte da pappa og jeg flyttet fast ned hit til Marbeilla, å se etter Ramona for meg!»

«Ja, men det har jeg jo også gjort mamma.»

«Å, du gjør det bare når jeg ringer og maser på deg om det du, Armand, aldri av deg selv! Og nå ligger hun syk! Du må dra og se til henne for meg, hører du, straks! Du er den eneste familien hun har igjen i Oslo!»

Det er ikke enkelt, det tar tid som vanlig, men jeg får nå roet mamma ned etter hvert. Jeg lover å besøke tante og lover å ringe henne tilbake når jeg har vært der. Tante Ramona…mammas senile storesøster…jeg kan styre meg… Jeg kan alltid styre meg, og så akkurat nå i dag da, når jeg ikke er i form! Men jeg har ikke noe valg. Ja, ja, å få skrevet noe hadde jeg vel neppe maktet på en dag som denne uansett, så…

En times tid senere står jeg utenfor og venter på bussen. Jeg har barbert meg og dusja, til og med fått i meg litt mat, men fortsatt er jeg redusert og frynsete i nervene. Og jeg gruer meg allerede til Ramona. Det gjør jeg alltid. Men har jeg noe annet valg da? Nei. Naturligvis har jeg ikke det. Tante Ramona, den gamle mannfolkslukersken. Helt god har hun vel aldri vært, og bedre ble det jo heller ikke naturligvis etter at huet hennes mer eller mindre tok kvelden for godt noen år tilbake. Som liten forgudet jeg  henne, hun var alltid så snill mot meg da, og naturligvis er jeg fortsatt glad i henne. Og hun kan fortsatt ha klare øyeblikk, men det virker som det blir lenger og lenger mellom dem, ja, i alle fall er det den følelsen jeg får forsterket litt og litt de gangene jeg besøker henne. Hun har aldri vært gift med familie Ramona, livet hennes har bestått av en endeløs rekke av nye mannfolkerobringer. Hun må være nymfoman, tror jeg, ja, eller var det da i alle fall. Etter at huet gikk på henne pleier hun jo ofte ikke å kjenne meg igjen heller lenger når jeg kommer og besøker henne. Som regel tar hun meg for å være en eller annen gammel elsker av seg og begynner å grafse på meg så fort jeg har kommet. Det er direkte plagsomt er det, men noen ganger har jeg blitt seksuelt opphisset av det også, det er det verste av alt. Ramona skyr jo ingenting. Hun er troendes til å begynne og beføle meg både her, har gjort det flere ganger, nesten hver gang jeg er innom begynner hun sånn, mens hun hett puster navnet på en eller annen sikkert for lengst død darling dypt i øret på meg, fordi hun tror at jeg er ham. Det er jammen ikke så greit å være upult som meg og så bli befølt i skrittet uten å reagere på det. Jeg er jo ikke tiltrukket av tante Ramona, det er naturligvis ikke sånn å forstå! Men det er mildt sagt plagsomt når hun begynner sånn. Det nytter ikke å snakke til henne heller. Ramona tar ikke et nei for et nei når hun er i det hjørnet der, det virker som om hun bare blir mer oppildnet av mine protester, som hun bare ser dem som en ekstra utfordring å overvinne på vei mot mannslem-målet sitt. Så det er med mildt sagt bange anelser jeg, fortsatt i dårlig form, tar trikken for å dra på besøk til henne. Men hun var syk nå, hadde mamma sagt, og kanskje vil hun ikke orke så mye grafsing da? Jeg får håpe det …

Akerselva sykehjem på Sagene er et trøstesløst sted. Mor Go’hjertas vei 22 – jommen sa jeg smør! Det er en endestasjon for snart ferdiglevde liv, en siste holdeplass før aller siste avgang. Jeg kunne absolutt ha ønsket et bedre siste stopp for tante Ramona enn dette her, men så var det jo hit hun sognet da, etter å ha bodd i Stavangergata de siste par – tre tiårene eller så, før hun havnet her. Jeg tar heisen opp til tredje og trykker på døråpneren inn til avdelingen. Åpneren på innsiden har kodelås, så de ikke skal klare å få stukket av de av dem som fortsatt er gode til bens, selv om de er blitt bløte på hjernen. Jeg har jo ikke noe problem med å finne Ramonas rom etter å ha vært her gjentatte ganger tidligere, men allikevel melder jeg min ankomst på vaktrommet først. Det kan uansett være greit å kanskje få høre litt hvordan det er med henne, før jeg går inn på rommet. Det sitter en enslig skikkelse der inne foran en pc i det jeg stikker hodet inn. Det er hun sykepleieren som jeg har snakket med et par ganger før, denne store kvinnen nordfra et sted, som kanskje kan være omtrent på min egen alder, noen år pluss eller minus. Hun er mye av alt er hun; hår, tykke, røde lepper, stor tung byste, stor rumpe og store lår. Og det er noe sånn småfrekt liksom ved henne. Også denne gangen da hun snur seg og fester et flørteaktig blikk på meg mens tungespissen hennes leker seg ørlite grann bortover underleppa hennes før hun lar den forsvinne inn bak store, hvite, regelmessige tenner som hun lar smile mot meg.

«Å, hej! E da du? Det va godt du kom nu, ho Ramona e bidd så dårlig stakkar!»

Hun forteller at tante har dobbeltsidig lungebetennelse og at jeg ikke må gå inn til henne med for store forventninger. Hun glir inn og ut av døsen, inn og ut av demensen hele tida, av og til kan hun faktisk være helt klar, for så i neste øyeblikk å være helt bortreist på ubestemt tid igjen. Hun blunker oppmuntrende (og flørtete?) til meg i det jeg skal til å gå mot tantes rom.

Sommerbrisen står inn det halvåpne vinduet inne hos Ramona, men allikevel er det ulidelig varmt der inne. Hun sover da jeg kommer inn, og jeg gjør ikke noe for å vekke henne heller jeg. Setter meg bare ned på stolen ved siden av senga og blir sittende og se brydd vekselvis på henne der i senga og ned på skosnutene mine. Vel, jeg slipper vel unna grafsing i dag da, i det minste? Tante Ramona ligger der. Jeg sitter der. Vet ikke hvor lenge jeg har sittet sånn, da hun med ett slår øynene opp og fester dem på meg.

«Armand ? Er det Armandgutten som er kommet?» sier hun svakt.

Er hun klar, klar for en gangs skyld? Ja, det må hun være!

«Hei, tante!»

«Hei, Armand !» svarer hun svakt.

«Kjenner du meg igjen tante?»

«Ja, naturligvis kjenner jeg igjen Armandgutten! Og moren din da, Liv? Er hun også med?»

«Nei, hun og pappa de er i Spania de, vettu, tante!»

«Ja, de er vel det de. I Spania. Ja, det er noen som har det! Jeg kjente en gang en mann i Spania, Armand , visste du det? En tyrefekter. Ramon! Han var en fantastisk mann! Han kunne behandle en kvinne han, skal jeg si deg!»

«Så leit at du er syk tante!»

«Å, jeg…jeg skal snart dø nå jeg.»

«Nei, men det er vel ikke sikkert, tante!»

«Jo, det er det! Dette er snart nok liv nå for meg, mer enn nok. Jeg har allerede snakket med Gud om det, og vi er enige.»

Jeg kan aldri huske at tante Ramona har vært religiøs, og jeg må ha sett måpende på henne, for hun fortsetter «Ja, det kan ikke skade med litt Gudstro når det nærmer seg, vettu Armandgutten, selv om jeg ikke har hatt så mye av det før. Ja, jeg har levd som jeg har levd, det vet du, men ingen skal si at jeg ikke har tatt for meg av livet og det det hadde å by på. Jeg har levd, og nå er det snart nok og bra som det er. Men du da, Armand ? Har du levd? Har du virkelig levd? Hvor gammel er du blitt nå, Armand?»

«39.»

«39 år allerede du! Ja, tiden flyr! Men har du levd Armand, har du virkelig levd? Har du hatt kvinner ennå?»

Jeg somler såpass med å svare, at hun gjør det for meg. «Nei, så du har ennå ikke det, nei Armand? Det er ikke din skyld, men dine foreldres, de har gjort en dårlig jobb med deg har de. Liv er et nek, det har hun alltid vært, og faren din har det heller ikke vært noe tak i. Nå har jeg snart levd ferdig jeg, Armand, og nå er det jammen på tide at du snart begynner! Hører du?»

Hun har snakket mye og lenge nå, og stemmen er blitt stadig svakere.

«Jeg må hvile igjen nå jeg Armand , det er stort jeg orker om dagen. Kanskje sovner jeg av litt igjen her. Men blir du sittende litt til Armand ?»

«Ja, da, tante.»

«Du er en snill gutt du, Armand ! Det har du alltid vært. Armandgutten.»

 

4CA9LW2FBCA3KMEOPCAWQE9KNCA6O4Q1ECAGXLJTXCA4UG3HZCA3TBA80CAJDL54KCAWES4V3CAB2MVAMCA2Z5JMHCA2FIZBCCAHM8JH6CAH6FMIKCADC6IVTCAXEMSFACAHH6RXICA5DQNNRCASRDHKJ

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *