Bokomtaler, forfatterintervju, dikt og prosa

Dan Brown leverer som vanlig, men…

Tittel: Inferno        
Forfatter: Dan Brown
Forlag: Bazar
Sjanger: Spenningsroman 
Utgivelsesår: 2013
ISBN: 978-82–8087-574-7

Som kodekrimelsker var det med store forventninger jeg begynte å lese Dan Browns siste bok «Inferno». Jeg har likt alle bøkene hans så langt og særlig «DaVinci koden», «Engler og demoner» og «Tapte symbol» med ikonografiprofessoren Robert Langdon som hovedperson. Og selv om Brown nå også leverer god spenningsunderholdning som holder godt på meg som leser hele veien gjennom drøye 500 sider, føler jeg ikke at jeg fikk forventningene mine helt innfridd denne gangen. De var altså skyhøye i utgangspunktet, det kan naturligvis ha noe med det å gjøre. Og dette er på ingen måte noen dårlig bok. Den er bare ikke, en dramtatisk åpning til tross, like god som de foregående Langdon-bøkene etter mitt syn. Handlingen tar til med at Langdon våkner opp på et sykehus i Firenze uten å huske hvordan han havnet der:

Langdon nikket, og hodebevegelsen sendte et støt av smerte opp gjennom skallen hans. Han ignorerte det, ventet spent på svar. 

«Det første er at … skaden i hodet ditt skyldes ikke en ulykke.»

«Men det var jo en lettelse.»

«Ikke egentlig. Skaden ble faktisk forårsaket av en kule.

 

Langdon får altså her den røffeste starten til nå i noen av bøkene om ham, da han våkner på et sykehus med en skuddskade i hodet og hukommelsestap. Og dramatikken fortsetter da sykehusværelset angripes, den mannlige legen skytes rett ned, og den vakre kvinnelige legen hjelper Langdon å rømme.

Doktor Brooks skjøv ham avgårde langs et smug som ledet vekk fra sykehusbygningen, da Langdon tråkket på noe skarpt og falt. Han slo seg hardt mot fortauet. Hun kjempet for å få ham på beina igjen, og forbannet bedøvelsen hun hadde gitt ham.  

 

Dantes «Gudommelige komedie» om nedstigningen i helvetet har inspirert en vitenskapsmann til hvordan han vil spre et virus for å begrense den befolkningsveksten som truer hele menneskehetens fremtid hvis den får fortsette i samme tempo. Og et av de første sporene er å finne på baksiden av selveste Dantes dødsmaske som Langdon får se på en overvåkningsvideo at han har vært med å stjele uten at han husker noe av det. Så begynner det vanlige Langdonske detektivarbeidet med å følge kildespor, men denne gangen strever han samtidig med å gjenvinne hukommelsen om hva som har hendt ham de siste dagene.

Handlingen er spennende mye og språket og stilen godt håndverk som vanlig. Underveis viser både ting og personer seg å være annerledes enn hva leseren først har trodd. Men for en kodekrimelsker som undertegnede blir det for lite av dette, som har gjort de foregående Langdon-bøkene så gode for meg. Og selve plottet er gjennom en del av teksten ganske forutsigbart. Dette er kanskje romanens største problem, for meg i alle fall går dette en del utover spenningen tidvis

Men bevares, «Inferno» er absolutt underholdene nok, og dette kan sikkert også bli en god film som  »DaVinci koden» og «Engler og demoner» ble det.

Så Dan Brown leverer som han pleier, bare ikke fullt så bra som før etter denne leserens mening.

 

 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: