Godboka.com

Den nye presten

 

 

 

 

 

 

 

Tenåring kjørt ned i fotgjengerfelt

 Ei 19-årig jente ble i går påkjørt og hardt skadet mens hun på sykkel krysset et fotgjengerfelt på Rena. Ambulanse og politi rykket raskt ut til stedet etter at meldingen kom klokka 08:05.

– Det skal, ifølge et øyenvitne, ha vært en sølvgrå Volvo som kjørte ned jenta og så forsvant fra stedet, forteller politiets innsatsleder på stedet, Ella Wold, til Østlendingen.

Jenta og sykkelen ble slengt inn på fortauet, der jenta ble liggende hardt skadd. Hun ble først brakt med ambulanse til Elverum, mens raskt fløyet videre derfra med luftambulanse til Ullevål sykehus.

Politiet vil etterforske hendelsen nærmere for å prøve å finne bilføreren som stakk av fra stedet etter ulykken.

(Østlendingen 9.mars, 2009)

 

 

Gomvik, sommeren 2011

 

Norman tenner enda en sigarett. Hostekula som tar ham idet røyken piggtrådrasper ned gjennom halsen er ikke til å misforstå. Han har ikke godt av å røyke, burde slutte, i alle fall prøve å kutte ned. Men hvorfor i all verden skulle han det? Nå? Smertene ved tinningene, under øynene og i kjeven forteller ham at nå har han faen meg fått bihulebetennelse igjen også. Ja, ja, bare helt naturlig det. Han gir nå faen…

 

Han venter her på brygga i Gomvik. Venter og venter. Kan ikke annet enn å vente. Og røyke. En sommermild bris står inn fra fjorden, og vannet glitrer av små solsmil. Hvor faen blir de av? Skulle vært her for lengst! Og hva i helvete har alle disse sportsfiskerne her å gjøre omkring ham på alle kanter? Faen altså, kunne de ikke holdt seg hjemme! Men naturligvis er de her for å kjøpe sprit av russerne de også, alle som en sikkert, så nær som for et par guttunger. Fiskeutstyret deres er bare kamuflasje. Selv bryr Norman seg ikke med sånt. Folk må så gjerne se at han kjøper smuglersprit og vite at han drikker, han gir nå faen… Så, endelig, kan han skimte tråleren der ute. For god fart holder den stø kurs hit, og han ser den stadig bedre, det russiske flagget som vaier dovent der oppe i brisen, all rusten på den gamle balja, de russiske bokstavene som utrykker et navn han ikke forstår og i grunnen ikke bryr seg så mye om å vite heller. Han er her for vodkaen som balja der ute flyter over av og som skal holde ham flytende ei stund til. Tråleren når brygga og legger til mot de digre fenderdekkene som pryder bryggekanten. Nå, endelig! Og nå blir de aktivitet her. Alle liksomfiskerne slenger alt av fiskutstyr nå og køstimler sammen foran tråleren som nå er fortøyd og klar for storinnrykk av alle børsttørste fremmøtte. Norman venter tålmodig på tur. Russeren med en død, kald sneip i hengende i munnviken, som var den en utvekst der og del av mannen, gliser da han ser Norman stå der med den tomme bruskassa for å få den fylt. Det blir den med vodkaflasker med russiske bokstaver, som Norman fortsatt ikke skjønner døyten av, på etiketten, men det spiller ingen rolle. Han kjenner sorten, har hatt den før og vet at den duger. Så betaler han, tar brusvodkakassa si med seg og går. Inn brygga og inn i Gomvik. Forbi Blåhuset og opp bakken ved kirka. Kaster et blikk bort på kirkegården som han bruker når han går forbi her, og får øye på en kvinne på vei ned kirketrappa. Hun ser også på ham og smiler til ham, et åpent og varmt smil. Hun er ikke direkte vakker, men det er noe med henne. Norman nikker så vidt tilbake, før han slår øynene ned og fortsetter. Bort veien ovenfor kirkegården, til han kommer til den gamle gården med noe åpen mark rundt som ligger der som ei øy midt i det ellers tette boligfeltet på alle kanter. Han går stien opp mot den gule låven, forbi det lille uthuset og hovedhuset også malt i samme gulfargen begge to. Så tar han fatt på den siste bakken fra gården opp til gata han bor i. Tar til venstre bort den og så snart til venstre igjen inn til huset med sokkeletasjen som er hans. Ja, ikke til odel og eie, bare til leie. Inne er det allerede blitt altfor varmt av sola gjennom stuevinduet. Han åpner det og kjøkkenvinduet ut mot veien for å få gjennomtrekk. Åpner hagedøra på baksida og setter seg ut i den slitne blå plaststolen han har stående der med sigarettene og ei vodkaflaske. Den skulle hatt pute den stolen, er hard å sitte i uten det, men Norman gir nå faen. Han tenner en røyk og lar den svi seg ned halsen, før han setter flaska til munnen og lar vodkaen skylle etter. Spriten lindrer den såre halsen hans, og begjærlig tar han en slurk til og så enda en, som en ørkenvandrer som endelig kan bøye seg ned over kilden i en etterlengtet oase. Så med ett går tanken til henne igjen og treffer ham med full kraft som et sleggeslag rett i panna. Tankene på henne og det uopprettelige. Det han har gjort mot henne, som aldri kan gjøres om, aldri gjøres ugjort. Han har gjort mer enn nok av andre tabber også, livet hans er fullt av dem, men det har alltid gått an å riste dem av seg, drikke dem av seg, og så gå videre. Men ikke dette. Dette greier han aldri å gå i fra. Det ligger der tett på ham som en jagende, pressende skiløper med skia sine stadig helt inne på skia til løperen foran. Uten å ville forbi heller, det vil bare ligge der bak, tett på, og presse og jage. Innbitt prøver Norman igjen å komme seg unna, å drive tankene unna med mer vodka. Men det går ikke.

 

 

I minnet tilbake på Sunnaas sykehus nå. Han hadde reist dit for å se til henne, vel vitende om at han sikkert ikke burde det, men han hadde bare ikke klart å holde seg unna. Så han hadde tatt toget til Oslo, Nesoddbåten fra Aker brygge og bussen videre opp til Bjørnemyr fra Nesoddtangen. Nå var han der. Nå gikk han oppover den lett skrånende glassgangen full av grønne planter på den ene sida som forbandt resepsjonen med en annen del av sykehuset. På vei mot HS1, avdelingen hun var på, som han hadde fått vite av den blide lille dama i mørkeblå drakt bak resepsjonsskranken. Det trillet folk i rullestoler både nedover mot ham og oppover etter ham. De måtte jammen bli sterke i armene av å trille seg opp stigningen her. Det skulle være i andre etasje, og han fant heisen der han var blitt forklart at den skulle være. Ventet på den komme ned ovenfra. Den åpnet seg og en mann i rullestol med legefrakk kom trillende ut. Overlege et eller annet rakk Norman å skimte av et skilt på hvitfrakken, før han trillet forbi ham og forsvant bortover gangen. Jøss, satt de i rullestol alle her, legene også?? Oppe i etasjen over spurte han seg for hos ei blid og blond ungjente med fletter og grønn t-skjorte over hvite bukser og fikk greie på hvilket rom hun var på. Utenfor døra ble han bare stående. Lenge. Så banket han på. «Ja, kom inn!» lød en mannsstemme der inne fra, Norman kjente den igjen som faren hennes. Han åpnet døra og gikk inn. Jenta satt i senga og så undrende smilende på ham. Hun visste tydeligvis ikke hvem han var, hun stakkar! Faren hennes kjente ham til gjengjeld lett igjen.

«Du!» snerret han rasende. «Hva i helvete gjør du her?» Han var raskt over gulvet, grep Norman i skjortebrystet og begynte å dytte og slepe ham med seg ut av døra igjen. «Du skal gå!» skrek han. «Du skal til helvete bare forsvinne og aldri vise deg her igjen! Du har ødelagt henne for livet, har du! Du har stjålet livet hennes fra henne, din jævel! Fra oss!»

Norman stumper den nedbrente røyken og drikker videre. I en desperat jakt på ro. På glemsel. På glemselen og roen i den. En del vodka senere er rusen i ham igjen og han i den. Han går inn. Lukker Gomvik og verden ute bak hagedøra. Hører musikk. Setter på favorittplatene sine, en etter en, platespilleren snurrer dem velvillig, og ikke en av dem finner veien tilbake i rett platecover etterpå. Og musikken spiller, og aldri er den bedre enn når han er full, aldri er harddrocken hardere, bluesen råere og den klassiske musikken renere og vakrere. Han danser om i stua, med vodkaflaska aldri langt utenfor rekkevidde. I munnen slår vodkaen knockout på smaksløkene før den brenner seg varm ned ad strupen. Aaaahhh…Han danser videre til musikken som en annen virvlende dervisj på vei mot det høyeste. Alt er ganske godt akkurat nå, de vonde tankene fra før i dag er nesten borte og ikke verker bihulene så ille heller lenger. Han er full igjen, stupfull midt i rusen, den velsignede rusen, den salige rusen. Han orker ikke danse mer nå, begynner å bli rent for ustø på beina til det også. Dumper ned i godstolen, og før siste lp ennå er snurret ferdig på platespilleren har han sovnet. Utenfor går Gomviksommerdagen sin gang helt utmerket den, uten Norman som sitter dritings inne og sover den bort enda en gang.

Norman pleier å gå tur natterstid. Det gjør han ofte, særlig nå sommerstid, da det uansett ingen natt blir, men er lyst døgnet rundt. Da er Gomvik nesten øde, nesten bare hans, da treffer han ikke så lett på folk der ute. Han har nettopp våknet til i godstolen, drukket en begynnende bakrus over i ny stigende rus, og så har han gått ut. Sommernatta er ikke bare lys, men varm, nesten for varm. Tropenatt? Her, så langt nord? Ja, å fryse skal han visst i alle fall slippe. Han går nedover og bortover mot sjøen. Langs gravplassen, en mangeårig nødvendig utvidelse av den for lengst fulle kirkegården, ut mot stranda. Sanda er våt og hard å gå på. Det er hovspor i den, så det har vært ridd her igjen, vanlig det. Norman tar en ny sup vodka. Han flyr ikke rundt ute og drikker rett av vodkaflaska heller. Til den bruken har han ei lommelerke som han nå putter tilbake på innerlomma, og så er høyrehånda allerede på vandring i ytterlomma etter sigarettene. Er det bare sånn på refleksen han gjør det? Har han egentlig så lyst på røyk akkurat nå? Den i hodet bankende og verkende bihulebetennelsen sier nei. Nei, han vil bare inhalere sjølufta nå, nøye seg med den, det vil han prøve på. Han er ikke full nok lenger nå, og de vonde tankene har hengt seg på ham igjen, følger tett bak ham i de samme fotspora bortover i sanda, som en mørk skygge i den sollyse sommernatta. Han er skikkelsen komme mot seg på langt hold. Faen! Er det folk ute? Og her på stranda av alle steder?? Norman stiver seg opp på en ny slurk av lommelerka og får den tilbake på innerlomma i god tid før han og dette medmennesket ennå har fått gått hverandre for nær. Han får bare komme seg fort forbi og videre nå, så… Han kjenner igjen kvinnen fra kirketrappa i det samme han nikker kort og går henne forbi.

«Hei!»

Å, nei, hun snakker til ham! Hvorfor måtte hun det? Han sender henne bare et hei tilbake over skulderen og fortsetter å gå.

«Men du! Har du det så travelt da? Hadde bare lyst til å hilse på deg, jeg!»

Å, nei! Norman stopper og snur seg halvt mot henne, ser at hun kommer gående mot ham. Å, nei! Ja, ja, han gir nå uansett faen han, men …

«Ja, hei!» rekker hun smilende hånda fram. «Eva Angell. Ja, jeg er den nye presten.»

Den nye presten?? Så det var derfor han hadde sett henne der i kirketrappa da?

«Norman. Ja, Norman Bang.

«Hei, Norman! Ja, jeg har nettopp kommet hit sørfra jeg, forstår du!» fortsetter hun. «Så jeg driver jo på og gjør meg litt kjent her i Gomvik. Ja, og så var det så vanskelig å sove så lyst og varmt som det er. Ja, du strever med å sove selv, kanskje? Er det derfor du også er ute på nattetur?»

«Nei…, nei, jeg går nå sommer’n inn», svarer Norman. Kjøtthue! Hva er dette for noe visvas, hva er det han står og sier? Ja, ja, han gir nå faen…

«Javel?» Hun ler lett.

Nei, hun er ikke direkte vakker, ser Norman. Heller ikke her på nært hold, er hun det. Men hun har et sterkt ansikt som det lyser godhet av og en munn som blusser.

De står rett ved det gamle vraket som stikker opp av sanda nå ved lavvann med sine vasne, grønskne gamle spant som beingrinda på et siden svært lenge dødt dyr. Norman er utilpass, både røyk- og vodkasugen, men synes ikke at han kan ty til noe av det akkurat nå. Her. Med henne. Han er urolig, og samtidig…Det er rart… Hun, Eva, utstråler en trygg og åpen ro der hun står foran ham, som liksom roer ham litt også. Det er utrygt å stå her sammen med henne, og samtidig kjennes det litt trygt også på et merkelig vis.

«Et gammelt skipsvrak det der?» spør hun og nikker mot det hav- og værbitte eldgamle treverket som stikker opp av sanda.

«Ja da, det er det. Hundrevis av år gammelt, tror jeg. Ja, jeg vet ikke så mye om det jeg, men…» Så unødig mye han prater? Hvordan er det egentlig han står her og babler?? Han burde ha kommet seg videre for lengst, han gir nå faen, har nå så evig nok med seg og sitt. Så evig nok, mye mer enn nok, med seg og sitt… «Nei, du jeg må visst videre jeg» sier han så.

«Har du det så travelt altså, skal du rekke noe? spør hun.

Ertelystent?? «Nei, skal jo ikke det akkurat, men…» Ja, hva mer skal han egentlig si nå, da??

Heldigvis (eller uheldigvis??) holder hun praten i gang. «Nei, du skjønner – egentlig lurte jeg på å snu snart uansett, forstår du, og gå hjemover. Så hvis vi uansett skal samme veien, så kunne vi jo kanskje gå sammen et stykke? Kunne ikke det være hyggelig da? Nå som vi nettopp har blitt kjent og alt?»

«Joda. Klart det!» Ja, hva faen ellers kan han egentlig svare her, da??

 

Nå går de sammen, bortover stranda, Norman og Eva. Bihulebetennelsen verker i hodet på ham, og både i sjel og kropp verker han etter mer alkohol, til den verken ikke er mulig å stagge lenger, og han finner fram lerka.

«Får jeg by på en liten knert?» sier Norman, sånn forsøksvis fleipete og hører hvor hult og rart det låter.

«Ja, takk!»

Ja, takk?? Og hun er den nye presten? Og her går hun langs stranda midt på natta og drikker med en mann hun nettopp har møtt? Norman rekker henne lommelerka, ser henne ta en liten slurk og grøsse i det hun svelger den, før han lettet får den tilbake for en dryg støyt selv. Brennevinet som fikk henne til å grøsse ved styrken sin, får Norman til å grøsse av nytelse.

«Drikker du, Norman? Har du et alkoholproblem?»

Hva faen, hva er det som skjer nå da?? Nei!!! Han trenger da ikke dette her!?

«Ja, for du kan snakke med meg om det i så fall. Hvis du vil det? Jeg har sett en del før av sånt jeg, så…» fortsetter hun.

Hva gjør han nå, hva sier han nå?? Ingenting? Alt? Alt eller ingenting…hva så, egentlig? Han gir nå faen…Men han da godt innrømme for henne at han drikker? Og fortelle henne ting? Hvorfor ikke, egentlig? Bare ikke om det uopprettelige. Men andre ting. Hva er det verste som kan skje, egentlig? At hun ikke vil ha mer med ham å gjøre? Han hadde jo ikke kommet til å frekventere kirka hennes om søndagene uansett han. Har jo aldri gjort det før, så hvorfor skulle han begynne med det nå? På grunn av henne? Nei da, hun er da hyggelig nok, og han kan da godt prate litt med henne, men noe kirkegjenger blir det nok uansett aldri av ham. Til det er han altfor forderva, gjennom altfor mange år.

«Ja, for vi kunne godt prate litt hjemme hos meg over en kopp te.» fortsetter Eva. «Vel er det fortsatt et eneste flyttelass alt sammen hjemme hos meg, er knapt kommet ut av pappeskene i det hele tatt ennå, men et par tekopper og det som trengs skal jeg da alltids klare å lure fram!»

Ja, hvorfor ikke, tenker Norman, hvorfor ikke? Men te??

«Hvis du ikke er kommet i orden ennå, så kan vi godt gå hjem til meg,» skynder han seg å si. «Vet godt åssen det er å bo i flytteesker med alt jeg, flytta hit selv for ikke så mange år siden, så… Ja, veldig ryddig har jeg det vel ikke hjemme direkte, men hvis du ikke er altfor nøye på sånt, så…»

«All deles ikke nøye på sånt jeg!» smilesvarer Eva.

Ja, vel? Ja, hvorfor ikke? Hjemme har han drikke og kan han drikke, for nå har hun jo uansett allerede ferska ham på det så… Så drikke skal han! Og takler hun ikke det, eller hvordan han har det hjemme, vel, så var vel det det da… Han har da ingenting å tape?

«Ok, Eva. Og ja, jeg er alkoholiker, men det kan vi kanskje snakke mer om når vi kommer hjem, hva?»

«Klart det, Norman!»

«Ja… Ja, vær velkommen med hjem til meg da!»

«Takk for det, Norman!»

Norman tar seg en ny dryg slurk av lommelerka som visst snart er tom. Byr henne også, men hun takker nei. Men hun gjør det også like blid og hyggelig som hun har vært hele tida. Hva er egentlig dette?? Hva er det som skjer her nå? Norman merker hvor rart og skremmende det er, men samtidig også godt på sitt vis. Hun, Eva, er god på sitt vis. God å snakke med, god å være sammen med. Så hvorfor skulle han ikke være det da, så lenge hun godtar ham sånn som han er?

Norman har latt hagedøra stå ulåst, så nå går de inn den veien. Han enser ikke henne akkurat nå, bare vodkakassa, hvor han tar ei ny flaske, spretter den og setter den til munnen. Etter et par dryge slurker setter han seg i godstolen, og nå oppdager han liksom henne igjen.

«Ja, vær så god og sitt du! Nei, unnskyld! Kanskje du vil sitte her??»

«Nei, sitt du!» smiler hun, «setter meg bare her i sofaen jeg, vettu, det går så fint!» Norman slår seg til ro med det og drikker videre. Eva sier ingenting, sitter der bare og ser på ham, ikke uvennlig, nei på ingen måte det, tror han. Omtenksomt? I medynk? Det samme kan det vel også være, egentlig? Han gir nå faen…

«Har du det så vanskelig, Norman?»

Lavt kom det. Lavt og forsiktig sa hun det, alt annet enn gravende og krevende. Så lavt og forsiktig at Norman føler at han egentlig står helt fritt til å velge om han vil svare eller ikke. Han kan det, men han kan også la det være. For det var ikke snev av krav i Evas spørsmål. Bare tilbud. Et tilbud til ham om å åpne seg, betro seg, lette seg. Han svarer henne ikke, bare drikker mer. Og hun spør ikke mer, bare sitter der og ser. Ser på ham. Og Norman ser på henne. På hennes åpne ansikt fullt av godhet og lydhørhet. På hennes blussende lepper. På hennes former under klærne. Så begynner han å gråte. Hikstende, hulkende, tennerskjærende. Han har ikke grått på så lenge han kan huske, og nå gråter han som et barn, som en fortvilet og redd unge.

«Kom hit Norman!»

Han ser på henne gjennom det salte tåresløret, og lurer på om han hørte riktig? «Kom hit du, Norman,» gjentar Eva lavt, og han reiser seg ustøtt og går hen til henne. Hun tar hendene hans og trekker ham ned til seg der på sofaen, der blir han liggende og gråte med hodet i fanget hennes, mens Eva stille bare stryker ham over håret uten å si noe mer. Som en mor som trøster en fortvilet liten gutt.

«Bare gråt du, Norman!» sier hun så. «Bare la det få slippe ut sammen med tårene du nå. Det er godt det, det er forløsning i det.»

Svulstige, nærmest litt patetiske ord dette for en gjennom mange år forherdet dranker, men de er ikke det i Evas munn, slår det Norman, de er langt fra det når hun sier dem. De er ekte. Og sanne.

«Hva er det som er så vondt, Norman?» spør hun da han omsider slutter å gråte.

«Å…, det er mye det…»

«Men vil du ikke bare fortelle meg det da, Norman? Det vonde blir gjerne litt lettere å bære det hvis du deler det med noen!»

«Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.»

«Start med det verste du, Norman, ta det først, det verste av alt, så er det unnagjort. Og så blir det bare lettere etterpå å få sagt resten.»

«Jeg fyllekjørte og ødela ei ung jente for livet! Det er ikke til å holde ut, ikke til å leve med, og var jeg ikke for feig til det, så ville jeg også ha tatt livet av meg. Det har vært så mye annet også, før, men jeg har alltid funnet måter å leve med det på, veier å komme meg videre på. Men det er umulig å leve med å ha gjort noe sånt som det jeg gjorde mot henne! Det er ikke mulig å gjøre opp for sånt, det finnes ikke tilgivelse for sånt!»

«Det finnes tilgivelse for alt, Norman.»

«Nei, det kan ikke finnes tilgivelse for sånt som dette Eva! Og dessuten tror jeg jo ikke på Gud engang!»

«Det er ikke tro eller ikke tro tilgivelsen kommer an på, Norman. Gud tilgir alt, ja. Men den viktigste tilgivelsen kommer an på viljen den, på den menneskelige viljen.»

«Men hvordan skulle hun og familien hennes noe gang kunne tilgi meg dette? Faren hennes hater meg. Han kastet meg ut i sinne da jeg prøvde å besøke henne på sykehuset.»

«Kanskje kan de det engang, Norman, eller kanskje ikke, folk er så forskjellige sånn, det er vanskelig å si. Men livet er alltid lettest for dem som evner å tilgi, sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. Kanskje vil de aldri tilgi, men du kan tilgi deg selv Norman, i stedet for å gå til grunne under dette her.»

«Tilgi meg selv?? Hvordan kan jeg det? Etter å ha gjort noe sånt?»

«Jeg sier ikke at det er lett, Norman, for det er ikke det, det er langt fra lett. Men det er mulig.»

«Men hva i all verden kan gjøre det mulig da??»

«Det begynner med å snakke med noen om det, Norman, og det har du gjort nå med meg. Så du er i gang du nå! Du vet det bare ikke helt selv ennå, men du er det, Norman, du er det!»

«Tror du det, Eva??»

«Dette er ikke et spørsmål om tro for meg, Norman, jeg vet at du er det! Men for deg er det nok fortsatt et spørsmål om tro ei stund fremover, du må tro på det Norman, du må tro at det er sånn!»

«Ja?? Og hvis jeg gjør det, hvis jeg greier det?»

«Ja, da blir det jo sånn da, Norman, da blir det jo sånn!»

 

Sommervinden kjæler lekent med gardinene i det åpne stuevinduet. Det er allerede langt på dag ser Eva på armbåndsuret. De hadde pratet langt ut i morgentimene hun og Norman, kommet hverandre nær, svært nær. Delt nærhet, varme og godhet, og etter hvert hadde han sluttet å drikke så tett, til slutt hadde han holdt opp helt med det. I natt gråt Norman som et barn. Nå sover han som et barn. På gulvet innved sofaen står ei tom vodkaflaske. Så han har vært oppe igjen og drukket, ja? Eva vet at Norman har en lang vei igjen å gå, en svært lang vei. Men hvis han vil det, så skal han slippe å gå den alene. For hun vil gjerne gå den med ham, det er ikke noe hun heller vil enn det, tror hun. Eva reiser seg og går ut i dagen gjennom hagedøra, Norman må bare få sove han, hun skal komme igjen senere, og imens har hun mer enn nok flytteesker å pakke ut hjemme. Utenfor merker hun fort at hun blir iakttatt. To eldre kvinner ser på henne. Den ene fra verandaen sin over brillene og avisa, og den andre fra bak klesstativet sitt der hun henger opp vask. De ser på henne med en blanding av engstelse og selvrettferdig harme. Eva har sett sånne blikk før. Dette kan godt være to av de frommeste sognebarna hennes det for alt hun vet, faktisk ser de akkurat sånn ut med de blikkene sine, og det Eva mener å kunne lese i dem. Hun, den nye presten! Ligge der og hore med den fylliken!? Drikke også kanskje for alt de vet?? Ja, sikkert! Og henne skal de gå i kirka for å høre forkynne Guds ord på søndag?? Ta imot Gudsord og velsignelse fra slikt!? Synden har kommet til Gomvik! Som om her ikke var nok av den fra før! Nå har den at på til flyttet inn på prestegården også!! Alt dette leser Eva i blikkene deres, for hun har sett nok av sånne blikk før til å kunne lese dem høyt og tydelig. Dette er blikk som dømmer henne til evig fortapelse og botsgang, blikk som ville slått henne død til marken her og nå, hadde de evnet det. Og Eva gir så evig blaffen, nikker bare blidt til dem og går dem rank forbi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *