Godboka.com

Drepende blikk

 

 

 

 

 

 

Jeg merket ham bore de stikkende øynene sine i meg gjennom vinduet allerede før jeg var kommet helt over parkeringsplassen og bort til Europris-inngangen. Ja, naturligvis var han i sin fulle rett til å prøve å stirre i hjel meg, i sin fulle rettferdige harme, over hele min forargelige eksistens her på stedet og at jeg i det hele tatt våget å vise meg her ute blant skikkelige folk. Han holdt blikket boret i meg til jeg var innenfor. Jeg reagerte naturligvis som jeg pleide i min stivsinna stolthet og kylte blikket mitt i hans uten å vike så mye som minste blunk engang. Som to stridende kronhjorter stod vi der med blikkene våre hektet i hverandre som gevir i gevir, og stanget onde øyne mot hverandre. Eller kronidioter? Ja, i alle fall han! Helvetes drittsekk! Hvilken jævla rett hadde han til å stå der og stirre på meg fra jeg var helt ute på parkeringsplassen og like inn i butikken?

 

Inne i butikken kjente meg bare så usigelig sliten og oppgitt. Skulle det da aldri ta slutt? Greit, ja, jeg hadde i deres onde øyne naturligvis skjemt meg ut for hele småbyen her, og det tydeligvis for livstid også. I denne deres grusomme opptatthet av andre mennesker sine mangler og feil. Og det var tydeligvis forskjell på folk også. Han karen de hadde snakket om for noen år tilbake etter han fikk skamavskjed på dagen for å ha stjålet fra arbeidsgiveren sin, ham så ingen skjevt til lenger. Ingen hadde gjort det på lenge, han kunne danse suverent videre gjennom livet han som lokal kulturhelt. Alt var tilgitt, alt var glemt, han behøvde bare stå der og synge ”You lift me up”, og ikke et øye var tørt. Mens en annen vanlig dødelig, en annen fattig faen, åpenbart bare skulle fortsette å gå her som paria, som lavere enn lavkaste, som møkk under blikkene og skohælene deres. Fy faen!

 

Jeg beveget meg fort mellom hyllene og plukket det jeg trengte ned i vogna, som vanlig nøye planlagt på forhånd, så jeg skulle komme meg fortest og færrest blikk mulig ut herfra igjen. Hvis de bare ikke hadde flyttet på noe her nå så… Da jeg nærmet meg kassa så jeg et kjent ansikt der. Henne kjente jeg jo, hun var et anstendig menneske som valgte å fortsette hilse på meg og det hyggelig til og med. Hun var der sammen med mannen sin, han sto foran og samlet varene deres i poser mens hun skulle til å betale.

”Hei!” smilte hun.

”Å, hei ja!” svarte jeg og prøvde meg forsøksvis med et nikkende hei til mannen hennes også. Ikke noe annet enn et nedlatende blikk til svar. Nå så hun brydd ut, hjalp ham ferdig med varene, og så gikk de. Nå var det jeg som så ut på parkeringsplassen på hvordan hun åpenbart irettesatte ham for å ha oppført seg sånn.

 

Da jeg var på vei mot bilen igjen, stod de fortsatt der et stykke bortenfor og puttet poser inn i sin bil. Han ga seg til å stå og se på meg igjen, nå med noe skamfullt, nærmest unnskyldende i ansiktet og holdningen. Jævla idiot! Helvetes møkkamann! Jeg verdiget ham ikke så mye som minste øyekast engang, fikk mitt inn i bilen og satte meg inn og kjørte. Kjente på denne oppgitte trøttheten igjen mens jeg kjørte hjemover, enda sterkere nå. Nå fikk det faen meg være nok av dette her! Jeg orket ikke mer av det, gadd ikke mer av det! Hvorfor skulle jeg fortsette å utsette meg for dette her? Jeg jobbet i en annen kommune og kunne handle alt jeg trengte der på vei hjem fra jobb. Avgjørelsen var tatt, jeg så det allerede for meg, i varmvær kunne jeg bare ta frossenvarer og melk og sånt i sånne termoposer fra Svinesund som jeg hadde liggende flere av i et kjøkkenskap, så det holdt seg på veien hjem. Avgjørelsen var tatt, meg hadde de gitt de onde øynene sine for siste gang nå, aldri mer, jeg skulle aldri vise meg her ute blant dem mer annet enn bak rattet her i bilen. Jeg resignerte jeg nå, det var nok, så evig nok, faen ikke mer nå, faen ikke et eneste fult blikk til! Jeg kjente avgjørelsen fylle meg med en lett ro, og visste at jeg kom til å holde meg til den helt til dagen kom med voksne barn ute av heimen, og jeg endelig skulle få flytte herfra for godt.

 

Jeg kom meg hjem, fikk unna varene, og kunne for første gang etter sånne opplevelser slappe av uten å bli sittende der og elte vonde tanker og dyrke depresjonen. Jeg hadde bestemt meg jeg nå, de skulle ikke få såre meg mer! Var jeg feig? Sikkert, men hva så? Jeg ga da så uendelig faen i dem og hva dem måtte synes og mene om meg uansett etter å ha levd så lenge etter hvert med dette her. Nå var det over, jeg skulle ikke utsette meg mer for det, ikke med mindre det var helt umulig å unngå det for ungenes skyld for eksempel, men det ville nok bare bli en sjelden gang i så fall. Brorparten av dem og blikkene deres ville jeg slippe å se mer til fremover, mesteparten av det ville jeg gå klar av. Jeg var på en måte fri jeg nå, og denne lette roen bare fylte meg mer og mer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *