Godboka.com

Du kan ingenting ta med deg

 

 

 

 

 

 

 

Den hvite kista ruver i rommet. Kapellet er langt fra fylt til trengsel i dag. Ingen vil savne ham, den døde i kista, ingen av de få som har møtt opp heller. Han var dårlig likt. Men full av penger som han var, så har de jo kommet da, de nærmeste slektningene, disse som håper at noe av formuen skal dryppe på dem. Presten gjennomfører som best han kan, men lett er det ikke, han aner ikke hva han skal si om avdøde. Men han sier det han kan si som ikke er stort utover de faste frasene, salmene avsynges, og så er det hele over. Kapellet står der tomt tilbake så nær som for ham der i kista si. Begravelsesbyrået henter etter hvert kista som kjøres til kremasjon. Arvingene har for lengst gått hver til sitt uten å veksle unødvendig mange ord, uvitende om at han han ikke har tilgodesett noen av dem med minste småveksel, minste lommerusk engang.

 

Han har donert det alt sammen til Frelsesarméen der en Herrens stridsmøy nettopp nå sitter og hyperventilerer over den svimlende summen hun stirrer på gjennom tykke brilleglass. Strofen “Du kan ingenting ta med deg når du går!” begynner å kverne i loop i hodet hennes, mens hun tenker på alle dem disse pengene kan hjelpe og gjøre godt for. Hun er samtidig bredfull så det nesten renner over, av kval over å tenke sånn om den stakkars villfarne mammonsjelen som har skjenket dette, mens en Kristus, mild over hele ansiktet, ser allvitende ned på henne fra sitt bilde oppe på veggen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *