Godboka.com

Intervju med Ellinor Rafaelsen

Ellinor Rafaelsen, f. 1945, er en populær og produktiv forfatter med en rekke romanserier bak seg, og hun er nå aktuell med den nye serien «Veien hjem». Hun har også skrevet enkeltstående romaner, romanserier for ungdom, barneboka «Bjørnar» m.m.

 

Du begynte med å skrive noveller for ukeblader og jobbet også som ukebladjournalist. Hvorfor begynte du å skrive litterært, tror du? Og når våknet dikte- og skrivegleden aller først hos deg? Skrev du noe allerede i oppveksten som en del andre forfattere har gjort?

 

Skrivelysten og skrivegleden, har alltid der vært hos meg. Før jeg lærte å lese og skrive likte jeg å fortelle selvdiktede eventyr til vennene mine muntlig. I 6.klasse på folkeskolen fikk jeg i oppdrag av læreren, som gjennom stilene mine hadde oppdaget skrivelysten min (jeg skrev stiler på rundt 20 sider, og læreren måtte til slutt be meg begrense meg for hun hadde flere stiler å rette enn bare min!) hun ga meg i oppdrag å skrive en ”bok” som jeg kunne lese opp et kapittel fra hver lørdag i siste time. (Vi gikk på skole lørdager den gang).

Så skrivelysten har alltid vært der. Kanskje fordi jeg var en dagdrømmer som likte godt å flykte inn i min egen oppdiktede drømmeverden. Om sommeren var jeg mye alene som barn på mine besteforeldres småbruk, der det ikke var andre barn, og jeg ble vel nærmest nødt til å skape min egen verden og fantasier.

 

 

Du debuterte faktisk som romanforfatter på engelsk, i USA, under pseudonymet Lena Rafael. («Peanuts and champagne» eller «Alene» som ble den norske tittelen.) Hvordan kom dette seg egentlig, at det ble sånn? 

 

”Champagne and peanuts” ble vel til etter at jeg en tid hadde oversatt romaner av Danielle Steel, som skulle publiseres som ukesromaner i Hjemmet, som jeg da jobbet for som oversetter og frilandsjournalist. Jeg levde selv i et liv der jeg ofte kjente meg igjen i hennes romaner, og etter hvert våknet lysten til å skrive mitt eget, ikke bare jobbe med noe som en annen hadde skrevet før meg. Ettersom jeg har bodd i England og er ganske sikker i det engelske språket, både skriftlig og muntlig, kom idene og formuleringene til meg, (det høres nesten religiøst ut!!), de kom til meg på engelsk, så alle notater på løslapper og tanker jeg gjorde meg som skulle ha plass i boken, dukket opp i hodet mitt på engelsk. Da føltes det helt feil å skulle oversette dem til norsk da jeg begynte å skrive boken. Engelsk er jo et rikere språk med mange flere nyanser, så jeg følte jeg fikk utrykt meg mer eksakt med å skrive på engelsk. Derfor ble ”Champagne and peanuts” skrevet på engelsk.

Men å selge bøker i USA og selv sitte hjemme i Drøbak går ikke. Man må være til stede på både talkshow og i skandalepressen for å selge der borte, så det ble aldri noe salg av boka, men jeg hadde fått en drøm oppfylt; å holde min egen bok, på engelsk, mellom hendene.

 

 

Romansjangeren har blitt din hovedsjanger, men noveller har du også skrevet, samt for barn. Men har du noen gang skrevet helt korte, knappe tekster, for eksempel dikt?

 

Jeg har skrevet dikt, noen få, men bare for skrivebordskuffen. Derimot har jeg skreven en god del petiter for ukepressen. Jeg er glad i å dele tanker og holdninger med leserne, og bruker nå ofte Facebook til mine betraktninger.

 

 

Du har vært og er veldig produktiv. Hvordan foregår egentlig din skriving? Noen forfattere er avhengige av fullstendig isolasjon og fred for å få skrevet, mens din forfatterkollega Sonja Holterman for eksempel sitter mye ute på kafé og skriver.

Hvor og hvordan arbeider du best? Og hvor tar du inspirasjonen til historiene du forteller og temaene du behandler fra?

 

Jeg har en slags ”osteklokke” som jeg kan senke over meg når jeg skriver Dette gjør at jeg kan sitte hvor som helst, også med støy rundt meg, når jeg skiver. Jeg har ingen skrivestue – kontor – men skriver i sofakroken hjemme i stua. For noen år tilbake bodde sønnene mine hjemme, leiligheten er liten, og de hadde venner på besøk som spilte på x-boksen og holdt på med sitt i samme rommet, mens jeg skrev. Det gikk fint.

Dette fungerer fremdeles. Jeg bare kutter ut omgivelsene og kryper inn under osteklokka.

Jeg er veldig avhengig av å reise for å hente inspirasjon. Er jeg hjemme i Drøbak for lenge, går jeg på en måte tørr. Det er på reisene mine jeg henter ideene, menneskene og miljøene. Jeg elsker å reise – har vært i 55 land – og alle seriene mine er blitt til av ideer jeg har fått på reiser. Derfor skiller de seg litt ut fra vanlige serieromaner, der handlingen ofte foregår i norsk bondemiljø eller bymiljøer i gamle dager, så langt tilbake som på 1800 tallet. Mine serier begynner i Norge, gjerne så sent som i begynnelsen av 1900 tallet, de beveger seg oppover mot vår tid gjennom ett eller flere generasjonsskifter, og personene reiser alltid ut til andre og fremmede miljøer. Der ute i verden fletter jeg inn autentisk historie, som misjonærenes overgrep på urbefolkningen i Australia, apartheid politikken i Sør Afrika, opptakten til revolusjonen på Cuba osv.

Jeg har vel på den måten skapt min egen nisje i serieliterturen.

 

Når jeg får en ide er den som et såkorn som legges i underbevisstheten. Der ligger det og godgjør seg mens jeg jobber med andre ting. Så en dag er såkornet klart til å plante i en potte og begynne vokse, da er hele planen mer eller mindre ferdig. Men så hender det – også meg som hos mange andre forfattere – at karakterene begynner å gå sine egne veier og overta kontrollen, og jeg blir nødt til å endre den opprinnelige planen. Sånn er det bare.

Når noen spør meg hvor jeg tar alt fra, så er svaret: Jeg vet ikke. Jeg bare skriver, på flyten. Det bare ”kommer til meg”.

 

 

I romanseriene «Nordlysets døtre» og «Amulettens kraft» skriver du om nordnorske kvinneskjebner fra rundt 1900 og fremover, også med handlingen lagt utenlands i noen bøker. Og i «Polarnetter» med handling fra Svalbard der du selv har bodd. Fortell litt om din nye serie «Veien hjem» og hva som vil skje i denne, bare så mye som du ønsker å røpe selvsagt!

 

Ideen til ”Veien Hjem” har jeg faktisk fått her hjemme. Jeg har sett på tiggerne som sitter på iskald asfalt med koppen foran seg, på oss vellykkede, rike som haster forbi med alle bæreposen våre etter en dag på shopping, uten å verdige stakkarene på asfalten en blikk, og jeg har lurt på; hvordan føles det å sitte der og fryse og tigge og se hvor stor forskjell det er på oss mennesker? Jeg har sett unge prostituerte jenter som selger seg for å overleve, både i inn og utland, og jeg har prøvd å leve meg inn i, og forstå, hvor nedverdigende dette må føles.

Derfor fikk jeg lyst å flette dette temaet inn i serien min, for muligens å få leserne til å tenke på, og forstå, at de ofte ligger en skjebne, og en årsak til, at disse menneskene sitter og tigger.

Men serien tar også for seg sjalusi – søskensjalusi – og hvor ødeleggende det kan være. Om hvor mye sårhet som ligger bak slik sjalusi. Den tar for seg hvor lett vi mennesker fordømmer, og hvor forutinntatte vi er – hvor lett et dårlig rykte kan feste seg og sitte som et stempel resten av livet. Mye følelser her. (Er veldig interessert i psykologi)!

Noe mer av selve handlingen kan jeg jo ikke røpe.

 

 

Romanserier kalles litt nedsettende kiosklitteratur og regnes ikke som «høyverdig nok» av enkelte. Dette oppfatter jeg ærlig talt som litt hovent og ånds-snobbete. Etter min mening bedømmes kvalitet og lesverdighet best av nettopp leserne og hva som går hjem hos dem. Og mange romanserier selger jo langt mer enn bøker som er erklært mer høyverdige av ulike litteratur- forståsegpåere. Har du noen meninger om dette? 

 

Her har jeg mange meninger. Jeg er enig i at den nedsettende holdningen skyldes åndssnobberi. Det samme snobberiet som rammer en del musikksjangere, filmer og annen underholdning som ikke er tungt og litt innfløkt. Det virker som om jo flere som liker det, desto mindre høyverdig er det.

Ved å se ned på serielitteraturen ser man jo egentlig ned på de som er ”enkle” nok til å lese den. Altså en meget stor del av Norges befolkning.

En annen ting er at serielitteraturen jo også kalles kiosklitteratur. At den er blitt stemplet som noe vulgært og mindreverdig, noe man helst ikke innrømmer at man leser, kan skyldes at for noen år tilbake var kiosklitteratur ensbetydende med oversatte bøker fra USA. Coverne hadde svulstige illustrasjoner, gjerne med en kvinne med kjolen halv avrevet i armene på en sterk og vakker mann, gjerne i bar overkropp. Det var kiosklitteratur.

Det man ikke fikk med seg da vi i Norge fikk egne ”kioskforfattere”, var at nå kom det ut bøker, skrevet av nordmenn, om norske mennesker fra norske miljøer, og at dette er en helt annen sjanger. Serieromanene inneholder norsk historie, fra bygd og by. Kulturhistorie. Forfatterne er som regel nøye med researchen og at det historiske bakteppet skal være riktig. Dette gir sjangeren en egen verdi, som mange ikke har fått med seg. Og hvorfor har de ikke fått det med seg? Fordi de gidder ikke å lese sånn bøker. De har gjort seg opp en mening om denne type litteratur, men de vet ganske enket ikke hva den inneholder.

Ta de som anmelder bøker. De anmelder en hel sjanger under en og samme paraply.

Leser de en bok av en serie, gjerne den første boka, der leseren skal bli kjent med karakterene og bygge opp et forhold til handlingen videre, så bedømmer de hele serien ut fra dette. Det er som å dømme en skjønnlitterær bok etter å ha lest bare første kapittel. Du kan ikke bedømme en hel serie før du har lest den.

Litteraturanmeldere og åndsnobberne har en slags trapp der de plasserer de forskjellige sjangerne. En gang i tiden lå krimlitteraturen på samme, nederste trinn som kiosklitteraturen. Men krimlitteraturen har fått flytte opp flere trinn, mens serieromanene blir liggende nederst.

Jeg har fjernet hele trappen, og laget en hylle i stedet. En hylle med adskilte rom, for jeg er klar over at man kan ikke kaste alle sjangere i samme kurven og kalle det litteratur. Vi må skille sjangere. Men hos meg befinner hver sjanger seg på samme nivå – samme hylle  – bare i forskjellige rom. Ingen har rett til å si at det du leser er mindreverdig fordi bøkene selger i et opplag som går langt over en mer anerkjent, men mindre solgt forfatter. Og hvem sier at en bok det har tatt 8 år å skrive er bedre enn en som som ble til på 5 uker. Hører ofte folk si at de har gitt opp å lese en høylitterær bestselgere før de var halvveis, fordi det var for tungt stoff, de kom aldri inn i handlingen. Er den boka bedre enn en seriebok som mange elsker og ikke klarer å legge fra seg?

Det er med seriesjangeren som med alle andre sjangere, det finnes gode serier (enkeltståene bøker) og det finnes mindre gode.

Selv har jeg sluttet  bry meg. Det spiller ingen rolle hva litteratureliten mener. For meg er de som elsker bøkene mine og gir meg flotte tilbakemeldinger det viktigste. Min litteraturpris er lesertallet, ikke en litografi til å henge på veggen!

 

 

Jeg spurte en gang i intervju med Tom Egeland om han hadde noen av sine bøker som han var mer fornøyd med enn andre. Han sa det var umulig å svare på, omtrent som å si hvilket av barna sine han var mest glad i. Er det sånn også for deg, eller har du noe du er ekstra godt fornøyd med av det du har skrevet?

 

Jeg kan bare slutte meg til det Tom Egeland sier. Alle ”barna” min betyr like mye for meg.

Men kanskje er det litt stats med den førstefødte. ”Amulettens Kraft”, som var min første serie har muligens en litt større plass i hjertet mitt.

 

 

Har du annet på gang av nye skriveplaner nå fremover, i tillegg til den nye serien, produktiv som du er? Vil du i så fall røpe noe?

 

Jeg er svanger med mye rart som skal skrives når jeg slipper opp for serieideer. Et par barnebøker, en ”voksenbok”, en billedbok … Håper bare jeg rekker det …

 

 

Hva leser du helst selv? Hva leser du akkurat nå for tida?

 

Jeg leser helst romaner som jeg lærer noe av. Eller som treffer meg i hjerterota og får meg til å føle noe. Glede, sinne, sorg og tårer. Er ikke så glad i krim. Leser nå «Etter deg» av Jo Jo Moyes.

 

 

 

21305_1081888708505052_3190340765579316714_n

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *