Godboka.com

Intervju med Gunn Marit Nisja

Gunn Marit Nisja, f.1978 er en norsk forfatter opprinnelig fra Sunndal, nå bosatt på Modum. Hun har flere diktsamlinger og romanen «Naken i hijab» (2011) bak seg. Hun er nå aktuell med sin nye roman «Porselenspiken».

 

Du som er utdannet både kokk og lærer og som i jobben din har ansvaret for kunstutstillinger på Blaafarveverket, hvorfor begynte du egentlig å skrive skjønnlitterært, tror du?

Jeg har alltid skrevet, men hadde nok som barn og ung jente ikke nok selvtillit til å tenke at dette var noe jeg kunne gjøre noe ut av eller dele med andre. Blogging på «Forfatterbloggen» ble en inngangsportal. Jeg opplevde at jeg kunne berøre andre med det jeg skrev, gi dem noe. Slik begynte det med diktene. Jeg ser på alle de ulike jobbene jeg har hatt opp igjennom som verdifulle erfaringer, men det er skrivinga jeg brenner for. Nå er jeg utrolig glad for å ha kommet over denne terskelen, over å være utgitt og i gang med et forfatterskap.  

 

Du har utgitt både diktsamlinger og romaner. Hvilken av disse sjangrene liker du best å uttrykke deg i, noen favoritt her? Eller trives du kanskje like bra med å skrive i begge sjangre?

Jeg opplever at det går i faser, prosessene er så ulike at det er ikke plass til begge deler. Før opplevde jeg at diktene «kom til meg». Etter at jeg begynte å jobbe i romanformat er det ytterst sjelden jeg får noen ideer til dikt. Kanskje det vil endre seg igjen senere, men jeg jobber bevisst med å holde fokus på ett prosjekt av gangen – ellers ville jeg aldri komme i mål med noe.

 

Når finner du tid til å få skrevet så mye som du gjør, ved siden av jobb? Det må da gå mye fritid til dette?

Fritid, hah! Jeg husker en tid hvor jeg satt alene om kveldene og kjedet meg. Nå har jeg dårlig samvittighet hele tiden om jeg ikke jobber. Tid som ikke blir utnyttet til å komme videre virker liksom bortkastet, så står gjerne opp tidlig for å kunne skrive litt før jobb. Jeg burde kanskje bli flinkere til det, å ha fritid. Strukturere annerledes. Men det er klart at det er en del ting som blir skadelidende. Jeg ville gjerne hatt mer tid til å være sosial med venner, trene, dra på kino, hva som helst, men det blir ikke så mye av slikt må jeg innrømme.

 

Noen er avhengige av fullstendig ro og fred for å skrive. Andre, Sonja Holterman f.eks. som jeg har intervjuet, kan sitte og skrive ute blant folk, på kafé. Hvordan er du sånn sett? Hvordan er det best for deg å sitte og skrive?

Enig med Holterman. Absolutt stillhet er frustrende, og det er best å komme hjemmefra. Jeg var sånn da jeg var jentunge og skulle gjøre lekser også, måtte ha radioen på i bakgrunnen for å kunne «konse». Kafé er perfekt. Når jeg er hjemme har jeg lett for å tenke at jeg «bare må henge opp klær først», eller skal bare ditten og datten.

 

Du er ambisøs som forfatter, og er allerede i gang med å skrive en trilogi har jeg sett. Vil du røpe noe her om tema og handling, eller holder du kortene tett til brystet om dette, som en del andre forfattere foretrekker sånn midt i skriveprosessen?

Dersom historien går igjennom kvalitetskontrollen hos redaktøren min – som er utrolig dyktig – blir det trilogi ja. Det er tidlig å gå ut med detaljer enda, det blir som å innrede barnerommet før ungen er unnfanget, men det blir tilbake til Egypt, en historie jeg har tenkt på siden før «Naken i hijab» gikk i trykken, så den har ligget der lenge. Arbeidstittelen er «Olivensteinen». Tittelen er knyttet til en familiemyte som former hovedpersonens liv.

 

Hva leser du helst selv? Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg tror det er viktig å lese variert for å få forskjellige impulser, se ulike vinklinger. Så jeg leser både norsk og utenlandsk, mannlige og kvinnelige forfattere, debutanter så vel som klassikere. Jeg leser generelt lite krim, men er med i en lesesirkel som utfordrer meg på det i blant. Boka jeg holder på med nå heter «Vekten av snøkrystaller» av Thorvald Steen. Utrolig godt, jeg forstår jeg har mange skatter å oppdage i hans forfatterskap.

 

Vil du si at du er inspirert/influert av andre forfattere i noe av det du skriver?

Det er vanskelig som nybegynner i faget å begynne å sammenligne seg selv med noen, men jeg kan si at jeg ser veldig opp til finske Sofi Oksanen og amerikanske Joyce Carol Oates. De har lært meg at kvinnelitteratur også kan være tøff og hard og at vi ikke skal ta omveier rundt det som er stygt eller vanskelig. Det er ikke rettferdig eller ærlig å skjønnmale verden eller litteraturen. Derfor er det neppe en udelt lykkelig slutt i bøkene mine, jeg håper at jeg skaper en balansert opplevelse, fordeler vekten mellom tragedie og håp.

 

Du sier at sted at du mener en del unge forfattere sutrer for mye. Hva mener du med det?

Godt du spurte! Selvfølgelig enkelt å si at «sitatet er tatt ut av kontekst», slik det framsto i intervjuet du har i tankene. 
Det jeg mener er at jeg, som fersk i faget og ung forfatter, ikke kan bruke tida mi på å klage på oppmerksomheten godt etablerte forfattere får. De har ikke kommet dit av seg sjøl, det ligger en langvarig og hard innsats bak, Tore Renberg har for eksempel over 20 utgivelser bak seg, Anne B Ragdes liste av fullførte prosjekter har passert 45. Jeg må ha fokus på å gjøre jobben, ellers kommer jeg ingen vei. Samtidig er jeg selvfølgelig bevisst på at jeg har fått en veldig positiv start på mitt forfatterskap, og har vært heldig som har nådd ut til mange.

 

Du er som nevnt ambisiøs i din skriving. Jobben din med kunst er sikkert spennende, men satser du på et liv som forfatter på heltid etter hvert?

Det hadde vært hyggelig om jeg hadde friheten til å ta det valget etter hvert, men foreløpig ser jeg at jobben på Blaafarveværket gir meg mye positiv input, både kreativt og sosialt. Å være forfatter er en modningsprosess, og jeg ser at mange «godt voksne» forfattere selv mener at de har gjort sine beste verker fra midten av femtiåra og utover. Jeg tror en er like avhengig av menneskelig erfaring som av skriveerfaring for å bli en bedre forfatter.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *