Godboka.com

Intervju med Tom Egeland

 

Tom Egeland, f. 1959, er en suksessrik spenningsforfatter som har mottatt flere litteraturpriser, bl.a. Rivertonprisen 2009 for «Lucifers evangelium», ARKs barnebokpris 2013 for ungdomsboka «Katakombens hemmelighet» og Mads Wiel Nygaards legat for 2014 for sitt samlede forfatterskap. Bøkene hans er oversatt til 24 språk. Han er gift, har tre barn og har journalistisk bakgrunn. Bokanmelder og spaltist er han også.

 

 

Du er 6. mai ute med «Den 13. disippel» – ny roman om arkeologen Bjørn Beltø. Dette er den femte boka i denne serien så langt. Hva kommer Beltø ut for denne gangen? Kan du si noe om det? Uten å røpe for mye av handlingen selvsagt!

 

«Den 13. disippel» er en teologisk thriller der Beltø ikke bare må etterforske et mysterium fra 1978, da en kjent israelsk arkeolog forsvant sporløst fra en utgravning i Kapernaum, men også mulige forgreninger til det norske arkeologiske fagmiljøet. Hva var det arkeologene kom over i 1978? Og hvorfor er saken fortsatt under etterforskning av Mossad? En døende norsk kollega setter Bjørn på sporet, og etterforskningen hans avslører gradvis sensasjonelle opplysninger ikke bare om Bibelens tilblivelse, men også om hvem Jesus egentlig var.

 

Undertegnede elsker den sjangeren som har vært kalt kodekrim og som du begynte å skrive i med i «Sirkelens ende» i 2001. Vi kjenner den jo også senere fra Dan Browns bøker. Jeg fascineres som leser voldsomt av denne miksen av arkeologi, graving i gamle kilder og ikke minst bibelstoff, og jeg er ingen troende person engang. Hva får dette stoffet til å fascinere meg og så mange andre lesere med meg, tror du?

 

Personlig har jeg alltid vært fengslet av disse temaene, ja, helt fra guttedagene. Jeg husker jeg leste en kvasivitenskapelig arkeologisk bok som het «Men Bibelen hadde rett», som søkte å bevise bibelske beretninger ved hjelp av moderne arkeologi. Jeg har den boken fortsatt. Jeg tror vi mennesker liker mystikk og gåter, og i kombinasjon med livets store spørsmål – som religion – blir det en pirrende miks hvis rammefortellingen i seg selv er spennende. Thrillerelementet kombinert med det religiøse og vitenskapelige er en spennende miks for mange.

 

Og hva er det som får deg til å skrive om dette stoffet, hvordan fascinerer det deg? Stephen King har skrevet et sted at en bør prøve å skrive sånt som en ville likt å lese selv. Opplever du at det er du gjør noe av tida eller kanskje hele tida?

 

Jeg er avhengig av å være fullstendig oppslukt av stoffet jeg skriver om. Husk, å skrive en bok tar minst et år for en fulltidsforfatter som meg, og jeg orker ikke bruke et helt år eller mer på noe som ikke pirrer og fascinerer meg. Jeg gleder meg til hver skriveøkt, og forhåpentligvis smitter min glede over stoffet over på leserne. Så alt jeg skriver om, er noe som interesserer meg.

 

Når du refererer til gamle skrifter og kilder er det da sånn at alt dette er reelle kilder eller er noe av det fiktivt? Dette virker alltid troverdig i dine fortellinger.

 

Det er en god blanding. Og hvis man lurer, er det jo bare å google, så ser man fort om jeg henviser til noe som er oppdiktet eller noe virkelig. Men det er faktisk sånn at veldig mange av de historiske skriftene og kildene jeg henviser til, er reelle. I en av Beltø-bøkene skriver jeg for eksempel om kobberrullen 3Q15 – en av Dødehavsrullene – der mange opplysninger om skjulte skatter er hamret inn i en jernlegering som så er rullet sammen. Det må ha tatt noen lang, lang tid å lage dette «skattekartet». Alle tror jo kobberrullen er noe jeg har funnet på. Men nei da. 3Q15 er aldeles virkelig: http://en.wikipedia.org/wiki/Copper_scroll . Jeg pleier å legge et fundament basert på fakta, og så dikter jeg videre derfra. I sum blir det jo da fiksjon, men diktningen er solid fundamentert på virkeligheten.

 

Du må da bruke mye tid på research?

 

Ja.

 

Hvordan gjør du denne? Ferdig først, før du begynner å skrive, eller underveis mens du skriver?

 

En kombinasjon. Når jeg har bestemt meg for tema for en roman, leser jeg meg opp i eksisterende faglitteratur. Så leter jeg meg frem på nettet etter informasjon, og det jeg ikke finner ut av, kontakter jeg eksperter for å få hjelp med. Men nye spørsmål dukker alltid opp underveis i skriveprosessen, så mye researchen finner sted der og da – mens jeg skriver. Men research er jo ingen heksekunst – det betyr jo bare å finne ut av ting.

 

Hvor godt har du planlagt fortellingens innhold før du begynner å skrive på et manuskript? Vet du stort hva som skal med og rekkefølgen i handlingen på forhånd? Hender det at det du kanskje har planlagt endrer seg i løpet av skriveprosessen, fordi du ser at det bør være annerledes enn du først hadde tenkt?

 

Svaret er ja på alt. Jeg skriver alltid en synopsis på forhånd der jeg definerer hovedhistorien, bærende scener og viktige personer. Så vet jeg hvor jeg skal. Men bøkene mine blir aldri slik jeg har planlagt. Mye forandrer seg underveis. Folk jeg har trodd var helter, viser seg å være skurker. Nye elementer dukker opp. Å skrive en bok er ikke noe statisk – det er en prosess.

 

Hvordan foretrekker du å jobbe? Skriver du best i fred og ro alene, eller jobber du best med litt folk og liv rundt deg? Jeg har før intervjuet Sonja Holterman for eksempel som gjør mye av sin skriving ute på kafé. Gjør du noen gang det?

 

Aldri. Jeg foretrekker skrivestuens stillhet. Her har jeg selskap av hunden vår, Teddy, og jeg har knapt nok på musikk. Men det er jo engang slik at spør du hundre forfattere hvordan de foretrekker å skrive sine bøker, så får du hundre vidt forskjellige svar. Og alle er like riktige.

 

Bjørn Beltø må sies å være en antihelt, han er smart, men langt fra noen «tough guy». Det er lite vold i dine spenningsbøker sammenlignet med enkelte andres, og den volden du har med er ikke unødig inngående beskrevet. Jo Nesbø for eksempel, har vært noe beskyldt for unødig rå voldsskildringer i noen av sine bøker, uten at det plager undertegnede, som leser også Nesbø med stort utbytte, det minste. Men er det ulike «skoler» her blant spenningsforfattere hva angår skildring av vold, har du inntrykk av det?

 

Tja. Noen krimforfattere er mer utmalende enn andre, det er klart. I «Ulvenatten» ble et gissel likvidert på brutalt vis, men den scenen var nødvendig for å vise terroristenes natur og at de faktisk var livsfarlige. I «Sirkelens ende» er den eneste forbrytelsen et brudd på kulturminneloven. Jeg tilhører nok den fløyen som nødig er detaljert i mine voldsskildringer – hvis jeg skildrer vold i det hele tatt.

 

Dette vil kanskje synes som et litt irrelevant spørsmål – men hva er det egentlig med deg og Juvdal? En John Irving for eksempel hadde det med å skrive repetitivt om Wien og brunbjørner. Hos deg er det hytteturer til Juvdal som går igjen, både for den ene og den andre karakteren, nå sist også Bjørn i «Den trettende disippel». Har du noe personlig forhold til stedet, eller?

 

Å ja! Juvdal finnes nemlig ikke. Det er et sted jeg har diktet opp selv. Jeg skapte Juvdal i min første roman, og jeg vender tilbake dit i nesten alle bøkene mine fordi det representerer en form for trygghet for mine litterære figurer. Et ur-Norge. Jeg kunne selvsagt ha sendt dem til Valle eller Dokka eller Fagernes, men Juvdal representerer alle norske steder. William Faulkner, uten sammenligning for øvrig, vendte stadig tilbake til Yoknapatawpha County – som heller ikke finnes i virkeligheten. Dessuten blir det jo etter hvert et slags litterært kjennemerke, vi «må» liksom innom Juvdal. Jeg legger igjen mange intertekstuelle spor i bøkene mine – ja, sågar hele utdrag av tidligere bøker jeg har skrevet – hvilket går anmeldere og sikkert de fleste lesere hus forbi. For meg er det en litterær lek, og det er jo ikke så farlig – det er tross alt bedre enn å plage katter.

 

Ungdomsboka «Katakombens hemmelighet» fra i fjor mottok du jo pris for. Kommer det flere bøker om Robert, blir dette også en serie?

 

Absolutt. I disse dager ferdigstiller jeg «Skatten fra Miklagard», der jeg forteller historien om Robert (fra «Katakombens hemmelighet») og en vikinggutt ved navn Ulv, som blir med høvding Njål på tokt til Miklagard (dagens Istanbul). Boken utkommer til høsten. Jeg kan love at den blir vanvittig spennende.

 

Kristin Bye-karakteren din fra flere bøker, bl.a «Ulvenatten» som også ble gjort film av, savner jeg også litt og sikkert flere med meg. Kommer du til å skrive mer om henne også, tror du?

 

Jeg kan ikke utelukke det, men jeg har ingen planer om det akkurat nå. Men jeg liker Kristin og hennes makker Gunnar Borg, så du skal ikke se bort fra flere bøker om dem i fremtiden.

 

Nå som du er ferdig med ny bok som snart kommer ut – er denne da allerede ute av hodet og du alt igang med å skrive på noe nytt nå?

 

Nå venter jeg spent på mottakelsen. Boken trykkes i et førsteopplag på 50.000, så jeg håper jo det finnes noen der ute som vil lese den. Men nå som jeg er ferdig med korrekturen, er jeg ferdig. Som nevnt har jeg jobbet parallelt med en ungdomsbok, som blir ferdig før sommeren og som skal ut til høsten. Da gyver jeg straks løs på nye bokprosjekter. Jeg har ikke ro på meg til ikke å skrive.

 

Hva leser du selv for tida, hva blir påskelektyren for deg i år? Spenning/krim som hører påsken og solveggen til for oss nordmenn, eller noe annet?

 

Jeg leser absolutt hele tiden, så hva jeg ender opp med å lese i påsken, har jeg ingen anelse om.

 

 

 

images

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *