Godboka.com

Lagercrantz’ Millenium-bok

Tittel: Det som ikke dreper oss
Forfatter: David Lagercrantz
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS
Sjanger: Kriminalroman
Utgivelsesår: 2015
ISBN: 978-82-05-48305-7

Så var den her, fortsettelsen av Stieg Larssons Millenium-trilogi. Jeg kjenner folk som sier at de ikke vil lese denne boka. De mener det er grovt uetisk og spekulativt å skrive fortsettelsen av en død manns verk på denne måten. Og jeg forstår dem. Allikevel måtte jeg selv lese denne boka, jeg var aldri i tvil om det.

Denne historien begynner med en drøm, ingen spesiell drøm heller, for den saks skyld. Det er bare en hånd som slår rytmisk og vedvarende mot en madrass i det gamle rommet i Lundagatan. Likevel får den Lisbeth Salander til å stå opp av sengen i denne tidlige grålysningen. Deretter setter hun seg ved datamaskinen og begynner jakten.

Lisbeth Salander og Michael Blomkvist er fortsatt hovedpersonene, men mange av de andre mer perifere karakterene er også fortsatt med, fra Michaels Millenium-kollega og elskerinne Erika Berger til politimannen Jan Bublanski og en hel del andre. Dette er en god oppfølger til Larssons trilogi i den forstand at Lagercrantz skriver og forteller svært trofast mot Larssons Millenium-univers og karakterene hans. Sett opp mot trilogien er miljøet og karakterene i «Det som ikke dreper oss» både troverdige og godt gjenkjennbare. Ikke bare Salander og Blomkvist, men også de andre karakterene er lette å kjenne igjen og virker ekte. Lagerkrantz skriver et svært godt litterært språk. Noen har sogar hevdet at han skriver bedre enn Stieg Larsson. Akkurat det vil jeg vel ikke gjøre meg til talsmann for, men at han skriver godt er det ingen tvil om.

Også i denne romanen får Lisbeth Salander brukt sine eminente data- og hackerferdigheter. En vellykket dataekspert tas av dage for å stjele datateknologien han har utviklet, med hans lille autistiske sønn som vitne til udåden. Gutten har savantbegavelse (ekstraordinært talent for noe) for tall og tegning. Da dette blir kjent, håper politiet at han kanskje skal kunne tegne farens morder, og dermed kommer også guttungen i faresonen.

Lisbeth hadde reagert instinktivt og kastet seg over gutten for å beskytte ham. Hun slo seg stygt da hun braste mot fortauet, i hvert fall føltes det sånn. En ilende smerte jog gjennom skulderen og brystet. Men hun rakk ikke å tenke over det. Hun bare rev barnet til seg og søkte ly bak en bil, og der lå de og pustet tungt mens noen skjøt mot dem.

Lagerkrantz holder spenningsnivået godt oppe hele veien, og teksten er velkomponert, ikke et eneste logisk brist-feilskjær å finne her. Uansett hva man måtte mene om en oppfølger til Larsson-trilogien av en annen forfatter – når romanen nå engang er skrevet, er «Det som ikke dreper oss» en verdig oppfølger, synes jeg. Rett og slett en kriminalroman av toppklasse som Larsson-bøkene var det.

uten navn2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *