Mannen som jaget sin egen skygge av David Lagerkrantz

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tittel: Mannen som jaget sin egen skygge
Forfatter: David Lagercrantz
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS
Sjanger: Kriminalroman
Utgivelsesår: 2017
ISBN: 978-82-05-48305-7

David Lagercrantz er ute med sin andre Millenum-bok og fortsettelse på Stieg Larssons trilogi. Jeg likte godt den forrige «Det som ikke dreper oss» og ble ikke skuffet over «Mannen som jaget sin egen skygge» heller. Her er det driv og spenning fra første til siste side, og også denne gangen forteller og skriver Lagercrantz svært godt. Lisbeth Salander sitter i begynnelsen av fortellingen fengslet i en høysikkerhetsavdeling dømt for selvtekt, fordi hun i forrige bok skjulte og beskyttet den autistiske gutten etter drapet på guttens far.

LISBETH MØTTE ALLEREDE fra starten av en del provokasjoner, heller ikke det spesielt overraskende. Hun var en høyprofilert fange, kjent fra mediene og ryktene og informasjonsutvekslingen gjennom underverdenens egne kanaler. For bare noen dager siden hadde Benito stukket til henne en lapp med ordene: Venn eller fiende? Men den lappen kastet Lisbeth etter et minutt – mest fordi det tok femtiåtte sekunder før hun orket å lese den.

Den farlige fangesjefen Benito er den som i realiteten bestemmer det meste på avdelingen. Hun liker fascistsymboler, dolker og å forgripe seg på medfanger. Lisbeth beskytter medfangen Karia mot henne, noe hun ikke gjør ustraffet.

Samtidig får Lisbeth besøk i fengselet av sin gamle verge Holger Palmgren. Han har med dokumenter som gir nye innblikk i Lisbeths barndom, om henne og den farlige tvillingsøsteren. I dokumentene finnes også opplysninger om den rike finansmannen Leo Mannheimer, som også er tvilling uten å vite det. Hva skjedde egentlig den gangen med tvillingparene? Lisbeth får så selvsagt  Mikael Blomkvist på saken, og han begynner å grave i tvillingenes hemmelighet. Parallelt blir Leo Mannheimers ukjente tvillingbror, musikeren Dan Brody, tatt for å være broren under en spillejobb av en kvinne som kjenner Leo. Dan som vokste opp i ulike barnehjem i Sverige før han dro utenlands, begynner gradvis å forstå at han kanskje har en tvillingbror der ute et sted, og han begynner å lete etter Leo som ikke er så vanskelig å finne, høyprofilert som han er.

Døren gikk opp, og Leo så på ham. Det virket som om han ikke forsto. Deretter falt haken ned på brystet. Munnen åpnet seg, og han så redd og sjokkert ut. «Hvem er du?» Det var de første ordene, og hva skulle Dan svare? Hva skulle han si? «Jeg heter …» begynte han. Så tidde han. «Dan Brody,» fortsatte han. «Jeg er jazzgitarist. Jeg tror jeg er din tvillingbror.»

Som også i «Det som ikke dreper oss», har Lagercrantz igjen gjort god research – om forskning på rasebiologi og medisinsk genetikk i etterkrigstiden, både knyttet til faktiske hendelser og virkelige forskere, noe som bare setter en ekstra spiss på det hele.

Denne fortsettelsen på Stieg Larssons verk med Lagercrantz sine bøker har vært omstridt, særlig da “Det som ikke dreper oss” kom ut. Og jeg forstår selvsagt de etiske innvendingene godt. Allikevel synes jeg Lagercrantz gjør dette både på en måte som er trofast mot Larssons Millenium-univers og at bøkene hans er gode. De går iallfall rett hjem hos denne leseren – «Mannen som jaget sin egen skygge» anbefales!

 

f

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: