Godboka.com

Rips

 

Huset ligger der som før, som det har gjort så lenge hun kan huske. Det var besteforeldrenes hus så lenge de levde. Hun har vært her mye. Lenge siden nå. Har så lenge hatt lyst til å se det igjen. Det er både likt seg og ikke, huset. Endringer i fasaden. Et hvitt monstrum av en parabolantenne på taket. Solur og et sånt idiotisk bronserådyr i hagen. Ellers er mye som før, frukttrærne er der og bærbuskene, høyere bare og mer omfangsrike nå. Slett ikke så vanskelig å kjenne huset igjen, selv om det stirrer tilbake på henne med nye fremmede vinduer. Hun tar seg i at hun står her og stirrer på det, og så fortsetter hun bortover gata. Helt i enden av den kjenner hun graslukta fra den digre krøtterhagen, ovenfor, bak steingjerdet. Hun finner igjen den flate, fine sittesteinen. Den er solvarm og god å sitte på, akkurat som da hun var her som liten. Hun kjenner vinden ruske seg i håret, men den er mild og snill. Blid. Som et kjærtegn kjennes det bare. Hun ser huset herfra også. Ser bærbuskene nederst i hagen. Ser ripsbuskene. Hun husker dem best. Kan nesten kjenne varme, bløte rips smelte på tunga mens hun tenker på dem. Ripsbuskene står visst der til fri bespisning for fuglene nå.

 

Da hadde det pleid å ligge nett over dem. Som en finmasket, himmelhvelving hadde det ligget der over bugnende ripsbusker. Med henne under. Som stappet en masse varme bær i munnen. Med ripsfrø mellom tennene og hender og ansikt helt klebrige av bærsafta. Sorgløs hadde hun vært disse sommerferiene hos besteforeldrene. Helt fri og sorgløs. Ennå så uskyldig uberørt av verden, av livet, der under nettet, under buskene. Solas stråler hadde kommet varmende inn gjennom nettmaskene og lagt seg i et fint rutemønster på den bare huden hennes, mens hun dovent viftet bort en for nærgående flue nå og da. Trygg og glad der under ripsen og netthimmelen.

 

Vingeslagene som så brått hadde rykket henne ut av sin dovne ro. De som ikke forsvant igjen. Som fikk det til å gå kaldt nedover hennes solvarme rygg mens de viklet den desperat pipende fuglen mer og mer inn i det farlige, dødelige nettet. Trost i dødskamp. Hun var rykket brutalt ut av det varme og trygge, kravlet seg skjelvende ut og sprang bort. Skulle ha prøvd å hjelpe fuglen! Men det turte hun ikke, turte ikke å ta i den. Var like redd og maktesløs som den nå, midt her i den varme, trygge feriehagen. Kunne ikke hjelpe trosten! Men han kunne klare det, det visste hun. Bestefar. Hun måtte finne bestefar nå!

 

Trosten var så liten i den store, grove bestefarsneven. Nå slo ikke vingene lenger. Bestefar hadde lagt dem pent inntil kroppen på den etter at han hadde fått den løs av nettet. Død. De var kommet for sent. Nå lå den helt stille i bestefars hånd. Døden hadde vært i ripsen, og hun hadde ikke turt å hjelpe fuglen. Hun kjente seg redd og kvalm. Søkte trøst i den andre varme bestefarsneven der de gikk etter en spade for å begrave trosten.

 

Hun merker at hun fryser nå. Vinden har surnet på henne, og hun kjenner at den er blandet med spredte regndråper. Hun må komme seg i ly for været. Haster forbi huset igjen og småløper resten av gata ned mot buss-skuret ved storveien. Synker sammen på benken der og puster ut. Tenker på den døde fuglen den gangen. Tenker på det nye livet hun bærer i magen – måtte det bare gå bra denne gangen!  Hun kjenner seg med ett kvalm igjen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *