Godboka.com

Storefri

Atle var død. Atle som var blitt flyver i forsvaret. Maskinen han satt i hadde falt ned nordpå et sted, og nå var han ikke mer. Mobberen Atle, som hadde vært hans egen største plageånd i oppveksten. Atle, som han hadde ønsket død så ofte den gangen. Og nå var han det, død, borte, skulle begraves i morgen.

 

Skolegården ligger der stor og øde. Det eneste som høres er vindens lek med snorene i aluminiums-flaggstanga – pling, pling, rytmisk jevnt og trutt. Hører en godt etter kan en forresten også høre det rasle i løvet på de store staselige eiketrærne der på berget rett bortenfor skolegården. Ennå er det tyst, stille før stormen. Skolegårdens egne smålyder overdøves plutselig av den iltre skoleklokka som sender et par sjokkskadde måker av gårde på en panisk skrikende fluktflyvning mot fjorden igjen. Så strømmer de ut av skolebygningene og fyller skolegården med liv og lyd. Mye lyd. Høy lyd. Lyd som overdøver det meste inntil den hylende skoleklokka  skal skingre på ny for å stoppe det igjen. Storefri. 

 

Storefri er verst synes han. Det har alltid vært sånn. De andre friminuttene er korte nok til at det går an å lure seg unna en del, han kan være litt lenge inne på do for eksempel. Men i storfri går det aldri an å snike seg helt unna, det er for langt til det. Storefri er verst. Og skoleveien. Han ser fort hvor de verste er hen og hva de holder på med. Har vennet seg til det. har vært nødt til det – de har plaget ham nesten hver dag siden høsten i første klasse. Han trekker nedover forbi sløydsalen mot den røde grusbanen med 60-meter’n, sandgropene for lengdehopp og hinderløypa. Han blir stående og se på klatrestativet der det ene øyet hans fikk seg en trøkk da han datt ned i vinter. Han fikk bli hjemme fra skolen i over ei uke den gangen! Det var i alle fall verdt et opphovna øye og en blåveis! Nå hører han et par fryktede stemmer rett ved, Geir og Atle! Er de etter ham nå? Han springer fort bort og begynner på hinderløypa. Da han har nådd balansestokken, er de der. Atle klatrer kjapt opp og kommer balanserende bortover mot ham. Han behøver ikke å snu seg for å vite at Geir også er på stokken nå, rett bak ham. Han dyttes, så han faller ned i rødgrusen. Det kunne egentlig gått mye verre enn det gjorde, han hadde jo ventet seg dette. Nesten i det samme som han tar bakken er han oppe igjen og løper det han kan over plenen og opp trappa mot skolegården. Trappa er litt vanskelig, laget av runde, brune stokker. Geir er rett bak ham nå og får tak i jakka hans, men han river seg løs igjen og løper videre opp trappa og innover asfalten på håndballbanen. Løper rett på en femteklassing som mister ballen og roper noe etter ham, men han hører ikke helt hva, stormer bare videre mot et par lærere som står og snakker sammen foran leskuret. Løper inn der og setter seg ned rett bak dem. Ser at Geir og Atle ikke følger etter lenger. Ser øynene på dem. De ser tilbake på ham, og de stikker liksom. Nå ser han øynene på lærerne også, synes han ser at de skjønner, men de sier ingenting. Han kjenner dem ikke, har aldri hatt noen av dem, så han tør ikke si noe til dem, bare sørger for å holde seg rett i nærheten av dem resten av friminuttet. Det skjer ikke mer, men da de går inn til neste time kan han høre Atle og Geir snakke om hvor kvalm han er og hvor feig han er og at han kan grue seg til å gå hjemover i dag! De ler, og han ser de stikkende øynene deres. Også andre ler nå. Med dem. Mot ham. Og hele dobbeltimen kan han kjenne øynene deres stikkende i ryggen på seg.

 

Skolegårdens smålyder overdøves igjen av den hissig skingrende klokka.  De begynner å strømme ut, og han skiller seg fort ut fra den store strømmen. Løper fra den. Spurter ut gjennom skoleporten og over den store veien knapt uten å ha sett seg for.

 

Omvei dette her, ja da, han vet godt det. Det er mye tøffere å gå langs den store bilveien hjemover, så det er det de fleste gjør, og derfor er det tryggest å gå her, tror han. Det gjelder å være kjapp i dag, han husker ordene fra Geir og Atle. Han langer ut alt han kan og av og til sparker han til småstein. Treffer han godt farer de fort og langt av sted og han etter for å ta dem igjen. Han må da være trygg nå så kjapp som han har vært i dag? Og det er vel sikkert ikke så mange andre som går denne veien fra skolen? Men han hører det om igjen inni seg det de sa: “Du kan grue deg til å hjem i dag! Vi tar deg på veien!” Han kjenner det knyte seg i magen, og han skjelver enda det ikke er særlig kaldt. Han hører det fremdeles, det er som om vinden hvisker det til ham: “grue deg, tar deg!” Han får bare gå på det han kan, så går det nok bra, han er over halvveis hjemme allerede, snart hjemme nå!

 

Raske skritt bak ham! Han kaster fort et blikk over skulderen. Å, heldigvis er det bare Marit! Henne er han ikke redd for, henne plager de enda verre enn ham selv. Det er synd på henne, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre, for da blir alt kanskje enda verre. Vil ikke bli tatt igjen av henne nå! Vil ikke gå sammen med henne! Han går på enda mer enn før og kjenner at han begynner å bli litt sliten nå. Går og sparker småstein. Sparker og går. Det kommer én nedover den bratte bakken som kommer fra den store bilveien og fortsetter helt ned til byen. Han ser ikke hvem det er med det samme, men så skjelver han. Det kjennes som om hele kroppen rister, og det gjør vondt i magen igjen. Tom! Tom, som skulker mye og som ikke var på skolen i dag og som er en av de verste noen ganger. Kommer han seg bare over krysset før Tom, så kanskje…Det går ikke. Tom er der og stopper ham midt i krysset med et dytt.

“Jasså små’n, hva har du det så travelt for egentlig?” Han dytter igjen. En gang. Så flere ganger. Stopper først da Marit kommer. Nå begynner han å slenge en masse dritt til henne. Hun svarer ikke, prøver bare å komme seg videre, men Tom lar henne ikke. Han dytter henne overende på veien, begynner å sparke henne. Har visst glemt ham nå, så nå kan han stikke av! Og han gjør det – løper alt han kan, men det er visst ikke så mye å skryte av akkurat nå så sliten og skjelven som han er. Men Tom kommer visst ikke etter! Han kan høre Marits gråt der han løper, kjenner sin egen gråt blande seg med blodsmaken i munnen og den surklende halsen. Han må hjem, må bare komme seg hjem! Stakkars Marit! Han skammer seg, men nå slapp han i alle fall unna selv. Denne gangen…

 

Atle var død, og han kjente ingen sorg. Han hadde selv ønsket ham død så ofte den gangen på 80-tallet. Så sterkt, så inderlig som han hadde ønsket det. Var det derfor det nå var skjedd? Nei, nå må du skjerpe deg! sa fornuften. Du er da ikke Gud heller med makt over liv og død! Og han greide å skyve den tanken bort igjen. Denne gangen… Atles begravelse var i morgen. Han skulle ikke gå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *