Godboka.com

Visnet livsspire

 

 

 

 

 

 

 

Det er skittengrå snø og bitende kald vinter ute, men inni seg er han varm og glad. De er glade for barnet de venter sammen, som de har skapt sammen. Unnfanget i hete omfavnelser og leken elskov, sådd i henne med hans sæd. Glade og forventningsfulle. De skal til kontroll i dag, og de skal få se fosteret på ultralyd. De fleiper og tuller om mulige navn på veien utover.

”Hva med Hedda, da, hvis et er ei jente? Eller Hedvig?” spør hun.

”Du! Greit det at du skriver hovedoppgaven din på Ibsen, altså, men hallo!! Hjalmar hvis det er en gutt da, eller??”

”Hjalmar! Hjalmar gikk på skoern i fjerde! Råkka som Elton John, trodde han! skråler hun fornøyd. ”Ja, bedre forslag da eller, hva? Du pappa,n – hva!?”

Hos spesialisten hennes til slipper de heldigvis noe særlig ventetid. Det er en blid og hyggelig lege de møter som mener at det aller meste nok helst vil gå bra, da hun snakker om den angsten hun merker litt noen ganger. Angsten for at noe kanskje kan gå galt. Så er det ned på undersøkelsesbenken med henne, og selv får han en fin plass ved siden av for å kunne se godt og holde henne i hånda. Hun blir smurt inn med en slags gelé på magen, og legen går i gang med sitt. Det kommer et uklart svart hvitt bilde opp på den lille skjermen.

”Nei, her er det noe galt,” kommer det så, liksom litt ettertenksomt. ”Her er det noe som er galt, ja.”

Hun klemmer hånda hans, så knokene hvitner på henne, og han må bøye seg litt mer inn over henne der på benken. Han ser øynene renne over på henne nå, hun hulker høyt og gråter sine modige tårer. Ja, så fælt modige er han forresten ikke sikker på om de er. Selv kjenner han seg langt fra modig der han sitter, men han kan ikke gråte heller, han kjenner seg bare matt og tom. Dette får ikke være sant! Men han vet det er sant og at han ikke kan endre det om han klyper seg aldri så mye i armen, for dette er ingen drøm, men et våkent mareritt.

”Det var ingen hjertelyd her i dag dessverre!” sier legen til sykepleieren som kommer inn og svarer ”Uff da, så trist”, og et langtrukkent ulende hulk unnslipper henne der på benken, risteskjelvende av gråten.

Ute i bilen holder han rundt henne en lang stund mens gråten og kroppen langsomt stilner mellom armene på ham. De to alene, med et dødt foster, et dødt håp mellom seg, der i bilen, inne i et grått og dystert gravkammeraktig parkeringshus. Hun gråter ikke mer mens de kjører hjemover. Sitter bare og stirrer framfor seg, hun som alltid er så full av glede og liv, nå helt død i ansiktet. Selv kan han fortsatt ikke gråte, og han tar seg i å tenke på de mest irrasjonelle ting. Som at, nå kan han ikke føre en fredelig hjemmepappatilværelse med barnet til høsten som han hadde sett fram mot. Faen! Han kan da ikke sitte her og tenke sånn nå, midt oppi dette her! Han skammer seg over at det er sånne smålige hensyn til ham selv som fyller hodet på ham nå. Han burde reagere annerledes, han burde hulke og skrike ut sjokket og sorgen sin sånn som henne, men han kjenner seg bare så jævlig tom og nummen, nærmest følelsesløs, følelseskald. Han må hjelpe henne gjennom dette her, de må komme seg gjennom det! Heldigvis har legen ordnet det så de får tatt utskrapning allerede i morgen. Utskrapning, abort. Abort, ta bort. Ta bort barnet hans fra henne med kirurgi. Faen i helvete! Han kjenner en klump i halsen som vokser og han svelger og svelger på den.

De er på sykehuset tidlig, hun har time klokka åtte. Hun får en seng bak et forheng inne i et stort rom med mange andre senger og forheng, men det er visst bare dem her inne, heldigvis! Hun kler av seg og får på seg natt-trøye, ja, noe liknende i alle fall. Kanskje får hun ikke beholde den engang på seg mens de river barnet ut av henne? Greit, det er dødt, døde bare der i mors liv før det engang hadde rukket å bli et menneske, ifølge spesialisten hadde det sannsynligvis sluttet å vokse og utvikle seg på grunn av en kromosomfeil, og at det er sånt som dessverre forekommer ikke så rent sjelden. Han forstår alt det der, men nå ligger hun her, og om litt skal de ta det døde barnet deres ut av henne og bort, skrape det ut og bort! Hva gjør de med det etterpå, tro? Hvorfor hadde han ikke spurt om det? Han blir som besatt av å vite det, hva de skal gjøre med det døde barnet deres!? Men han må ta seg av henne nå, mens de venter. Hun ligger der, bleik midt i alt det sykehushvite, og han holder henne i hånda. Legger den andre hånda på magen hennes og stryker den noen ganger, tar  et slags farvel på den måten, føler han. Så legger han hodet i armene hennes og gråter. Omsider gråter også han! Gråter og gråter. En sykepleier kommer inn og gir henne en sprøyte. Så venter de ei stund igjen. De vet at neste gang det kommer noen, skal hun rulles inn på operasjonsstua. De venter. Knuger hverandres hender og gråter litt sammen. Venter. På dette uunngåelige de har kommet hit for i dag. Så kommer de, to stykker, og de ruller henne med seg bort fra ham. Han følger etter det første stykket ut i gangen, og han tar bortpå håret hennes en gang, men det virker ikke som om hun merker det. Så er hun borte.

Han venter alene. Sykt nok har han funnet seg en plass rett overfor inngangen til  operasjonsstua. Han sitter der med en oppslått avis som han ikke oppfatter et ord av og ser på svingdørene til operasjonsstua. Følger med hver gang de går opp og igjen. Noen ganger kan han se inn dit i korte øyeblikk, og et par ganger ser han grønnkledte med noe som ser ut som søppelposer. Han tvinger seg selv til å se på det, tvinger seg til å tenke tanken ut: kanskje var det akkurat den posen der som gikk rett i søpla nå? Kanskje var det noe av ham, av dem, i den posen der? Han går ut av sykehuset. Går inn igjen. Venter. Går fram og tilbake og venter. Vet ikke hvor lenge, time ut og time inn, tror han. Det spiller heller ingen rolle, det er som om hele tida har opphørt, han går her i et tidsvakum, utenfor alt og alle. Så omsider kommer de tilbake med henne. Hun smiler tappert til ham, og han gjengjelder smilet så godt han kan. Hun er heldigvis ikke så veldig sløv etter narkosen, og de kan småprate litt sammen mens de venter den siste tiden til hun kan utskrives. De snakker om hva de skal ta seg til når de kommer hjem, hva de trenger å handle inn, de snakker ikke om det mer nå, ingen av dem orker visst det akkurat nå.

De går ut av sykehuset, bare de to nå, berøvet for det de hadde sammen der inni henne. Han støtter henne fordi hun går anstrengt etter inngrepet. Ikke så langt fra bilen passerer de et ungt par med barnevogn. Han trenger ikke å se på henne engang for å vite at nå tenker de akkurat likt, på akkurat det samme, de to. Vet at det blir faen så vanskelig å glede seg med andre som har fått levende velskapte barn lenge framover nå. Hvordan skal de orke å være sammen Frode og Lise nå? Frode og Lise og deres nydelige tulle? Han kaster et blikk bakover etter det trillende paret. Mislykket føler han seg nå, utilstrekkelig og tilkortkommen. Det paret de nettopp passerte og Frode og Lise har lyktes de, men selv greide de det ikke, det er nesten så nederlagsfølelsen er sterkere i ham enn sorgen, og han skammer seg over å føle det sånn. Skammer seg sånn!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *